Den hellige Dominikus
Ikon malt av sr. Turid Dominika, Lunden Kloster, detalj
Han ble kalt Dominikus, jeg for min del omtaler ham som den gartner Kristus valgte til å hjelpe seg i sin hage.
(Dante: Den Guddommelige Komedie, Paradiset sang XII)
Dominikanerordenen, som Lunden Kloster tilhører, bærer navn etter sin grunnlegger, den hellige Dominikus. Vårt liv som dominikanerinner er først og fremst en Kristi etterfølgelse, men vår måte å følge Kristus på er inspirert av Dominikus, den er en vandring i hans ånd, beriket av den spesielle karisme Gud gav ham for å bygge opp Kirken. Det kontemplative, monastiske liv vi lever, ble instituert av Dominikus selv, ja «de første søstrene hadde ingen annen læremester til å instruere dem i Ordenens liv» (jfr. Nonnenes grunnleggende konstitusjon).
Med tekster fra våre konstitusjoner, samt antifoner og lesninger i Tidebønneboken, alle hentet fra tidlige kilder, kan vi tegne følgende portrett: Det ble sagt om Dominikus at han alltid var glad. Fordi han elsket alle, var han elsket av alle; ja, han tok imot alle mennesker med en grenseløs kjærlighet og gav seg fullstendig hen i omsorg for sin neste og medfølelse med de ulykkelige. En av hans spesielle gaver var å bære synderne, de ulykkelige og de lidende i sin medlidenhets innerste helligdom. Han var utrettelig i bønn og feiret tidebønnene og messen med stor ærbødighet. Han talte lite, helst med Gud i sin bønn, og om Gud til sine brødre. Først og fremst var han en Evangeliets mann, i ord og gjerning.
Dominikus ble grepet av menneskers nød, både materiell og åndelig. Han hadde selv erfart at å lære sannheten – veritas – å kjenne gjør fri (jfr. Joh. 8,32), og gjennom sin forkynnelse ønsket han å lede mennesker til sann frihet i Kristus. Av engasjement for sannhets-søken, sendte han sine første brødre til de store universitetene i Europa for å studere, og av samme grunn fastsatte han at studier også skulle være et fast element i søstrenes liv. Han hadde en urokkelig tro på Guds uendelige barmhjertighet – misericordia – mot alle mennesker, og denne var hans drivkraft.
Ordenens vugge: Fanjeaux, sett fra veien mot Prouhile
Les mer om Dominikus’ liv:
Den hellige Dominikus’ biografi i katolsk.no’s helgengalleri.
I likhet med Jesus, etterlot Dominikus seg ingen skrifter. Hans fokus var den gave og den oppgave Gud hadde gitt ham, og hans arv til ettertiden var hans verk, den Orden han sitftet. Han hadde tillit til sine følgesvenner, sine brødre og søstre, at de skulle videreføre og fullbyrde det han hadde begynt.
Det vi imidlertid har, er vitnesbyrd fra de første dominikanske brødre og søstre om hvordan Dominikus levde og lærte, og – det mest verdifulle av alt – hvordan han ba. Hans ni måter å be på er blitt fremstilt både i tekst og bilder, blant annet dette ikonet, malt av sr. Turid Dominika ved Lunden Kloster (klikk på bildet for å forstørre):
Dominikus’ ni måter å be på – ikon malt i Lunden kloster