Likt og ulikt

Utover høsten preges liturgien mer og mer av bevisstheten om at vi lever i en stadig bevegelse mot den store, endelige innhøstningen hvor det som er blitt sådd, bearbeidet, har fått vokse og leve og modnes og bære frukt, skal samles inn i Guds evige rike—og hvor det kanskje også vil vise seg at noe av det vi satset på, egentlig var noe kortvarig som fort visner og dør, at enkelte planter vi tenkte på som lovende, i virkeligheten var forstyrrende ugress.

Selv om alle de fire evangeliene forteller historien om Jesus, gir de oss et variert utvalg av hva han sa og gjorde, og fremhever forskjellige aspekter. Slik som det ofte er her i livet, er det kanskje i de beretningene som er felles, de som er mest like, at de små ulikhetene blir mest interessante og avgjørende. Ett slikt eksempel er en lignelse som gjerne leses litt sånn mot slutten av kirkeåret: den lignelsen som gjerne kalles lignelsen om talentene—selv om vi allerede her støter på det faktum at det kun er hos Matteus (25,14–30) det er snakk om talenter. Lukas (19,12–27) har en nokså parallell lignelse, men bruker et litt annet vokabular og har sin egen vri på beretningen. Markus (13,33–37) gir oss en avkortet versjon av noe som trolig er den samme lignelsen, men han bruker den litt annerledes.

Grunnrisset går som følger: En mann skal reise utenlands, han kaller til seg tjenerne sine og gir dem noe å holde på med til han er tilbake. Hos Markus stopper det der, og fokuset er på å forbli våken og trofast inntil herren kommer tilbake, til tross for at man ikke vet når. Matteus og Lukas går videre og forteller om herrens tilbakekomst og om regnskapet tjenerne avlegger for ham. Noen har gjort det bra og blir belønnet, mens én stakkar har av frykt latt være å sette pengene sine i omløp, og blir fratatt selv det lille han har. Hos Matteus kastes han til og med utenfor, der hvor de gråter og skjærer tenner. Lukas legger til bakgrunnen for at herren skulle reise, nemlig at han skulle bli gjort til konge i et fremmed land. Når han kommer tilbake, er det fordi folket der ombestemte seg og likevel ikke ville ha ham. Her følger derfor også en dom over dette folket helt til slutt.

Mye er, med andre ord, likt. Likevel er det enkelte ulikheter, som kanskje ikke spiller noen rolle, men som kan bidra til å sette i gang refleksjon.

Hos Matteus er det altså talenter (talanta), hos Lukas miner (mnas) eller pund. Hos Markus er det ikke penger det er snakk om i det hele tatt, men ansvar og autoritet til å gjøre den jobben man har fått seg betrodd: det tjenerne får er myndighet (exousia), hver for sin oppgave.

I Matteus’ versjon av lignelsen er tjenernes talenter ujevnt fordelt. Det er likebehandling i det at alle får så mye som de har evne til, men de får ikke samme antall talenter: Én får fem, én får to og én får bare én talent.

Lukas høybyrdige mann (han er den eneste som nevner at mannen er av edel byrd) kaller til seg hele ti tjenere, som hver får like mye. Han deler ut ti miner, én til hver (etter alt å dømme). Han gir dem også en eksplisitt ordre: De skal drive handel med pengene til han kommer igjen.

Hos Markus er det i særdeleshet dørvokteren som får et spesifikt påbud: Han skal våke. De andre har fått seg overlatt styre og stell, men ingen konkrete instrukser gjengis her, ei heller hos Matteus.

Hos sistnevnte får vi derimot vite at tjenerne—i alle fall de to første—går bort og driver handel med talentene sine. Begge fordobler den verdien de har fått seg tildelt: Han som fikk fem, tjener fem til, han som hadde to, tjener to til. Hos Lukas, som lot alle ha samme utgangspunkt, er det avkastningen som varierer: Den ene minen blir til ti eller til fem.

Små variasjoner. Uviktige detaljer. Eller kan de lære oss noe?

Ting er ikke alltid jevnt fordelt her i verden, hverken talenter eller penger, ansvar eller myndighet—eller byrder, for den del. Ordene som betegner penger, er jo i utgangspunktet vektenheter. De sier noe om hvor tungt noe er. Matteus minner oss om at hver får så mye som hun eller han har evne til. Rettferdighet er ikke at alle får det samme, men at hver enkelt får det som er tilpasset ham eller henne. Dette er en velkjent sannhet.

Det skulle heller ikke være nødvendig å gjøre oppmerksom på at selv der hvor ressurser i utgangspunktet er likt tildelt, slik som hos Lukas, er vår kapasitet til å forvalte dem ulik, og at to personer kan gjøre samme erfaringer, men komme ut av det på svært forskjellige måter. Noen tåler mer enn andre.

Markus minner oss om at når Gud betror oss en oppgave, gir han oss også det vi trenger for å utføre den. Det kan være en trøst og en styrke i de stundene oppgaven virker som om den overgår oss.

Spiller det noen rolle hva vi blir tildelt som utgangspunkt i livet? Spiller det noen rolle hva vi kaller ting? Talenter? Pund? Kall? Byrde? Myndighet? Oppgave? Spiller det noen rolle hvor mye eller lite vi har fått? Eller hvem vi har fått det fra? Eller hvorfor? Spiller det noen rolle hva vi gjør med det?

Av og til er det kanskje nettopp det å være oppmerksom på detaljene, på de små, nesten ubetydelige forskjellene, som kan endre hvordan vi opplever og tolker en sitasjon eller en sak.