Hudløs harpe

En harpe er på en måte et slags hudløst piano. Det som ligger skjult inne i pianoets kasse – hylsteret, eller huden, om du vil – nemlig strengene strukket en etter en, oktav etter oktav, er på harpen åpent og synlig for alle. Der hvor pianisten trykker på en tangent, som i sin tur får en liten hammer til å sette strengen i bevegelse, berører harpisten med sine bare fingre, med sin nakne hud, strengen direkte og får den til å vibrere. Harpens strenger er eksponerte, alle kan følge med på hva som skjer i prosessen med å få frem lyd. 

Dette gjør harpespillet sårbart. Såfremt pianisten treffer riktig tangent, slår den lille hammeren på strengen, og det er den ene tonen som lyder. Klangen kan forlenges med pedalen, tonene bindes sammen og melodien flyter. Harpisten risikerer å komme borti de strengene som er nærmest den hun ønsker å slå an, lage skurrelyder, eller å plassere hendene for raskt på strengene etter at de er spilt og slik kvele klangen.

Det er noe vakkert, nesten poetisk, ved den hudløse, sårbare, eksponerte harpen. Vi ser den åndelige verdien i bildet, om det enn er ufullkomment. Men la oss ikke være for raske til å dømme pianoet. Den samme sårbarheten finnes der inne, om den enn er skjult for oss. Strengene er like vare for vibrasjoner, om vi enn ikke får berøre dem direkte. Det er lett å avskrive de vi tror beskytter seg eller gjemmer seg og kalle dem umodne, svake eller fryktsomme. Det er lett å tro at de som fremstår som robuste og litt firkantede – som pianokassen – ikke er følsomme eller ikke trenger å behandes med følsomhet. Tillater vi oss å hamre løs på dem?

Harpen er sjarmerende, litt eksotisk, skjør. Med rette ønsker vi å vise den respekt. Men lytter vi like oppmerksomt til det mer velkjente, kantete, harde og tunge pianoet? Dets musikk er minst like vakker når den får komme til sin rett.