St. Dominikus’ femte måte å be på

Når han var i et kloster, stilte den hellige far Dominikus seg noen ganger foran alteret, oppreist på føttene, helt rett i kroppen, uten å støtte seg eller lene seg mot noe, og holdt iblant hendene foran brystet som om han holdt en åpen bok. Og han ble stående slik, som om han leste foran Gud, med stor ærbødighet og fromhet. Og det så ut som om han i sin bønn mediterte over Guds ord, og likesom resiterte dem for seg selv om og om igjen med dyp glede. Slik gjorde han til sin egen Herrens vane, slik vi leser hos Lukas, nemlig at Jesus på sabbaten «gikk inn i synagogen, slik han pleide» og «reiste seg for å lese» (Luk 4,16). Og i salmen heter det: «Da reiste Pinhas seg og ba, og pesten stanset» (Salme 106,30 overs. fra Vulg).

Snart samlet han hendene og foldet dem, og presset dem hardt mot hverandre foran ansiktet i øyenhøyde, og samlet seg i seg selv. Andre ganger hevet han hendene opp i skulderhøyde, slik presten gjør under messen, som om han ville høre bedre og få med seg noe som ble sagt av en annen. Hadde du sett ham slik der han sto og ba så inderlig, ville ha du trodd at det var en profet som snart talte med en engel eller med Gud, snart lyttet til dem, snart i stillhet grunnet over det som var blitt åpenbart ham. Read more